Jeg setter meg rolig ned på 90 ekspressbussen som skal ta meg helt hjem, en høyst vanlig dag med vanlige vaner. Jeg putter i øreproppene og setter på et BigBang album jeg ikke har hørt på en god stund.

Det kommer en mann inn like før bussen kjører ut fra holdeplassen, han kommer mot meg og spør ganske høflig om plassen ved siden av meg er ledig.

Jeg nikker og smiler mitt hyggeligste. Nå lener jeg meg godt bakover og starter på en engelsk tekst jeg ikke er ferdig med. I høyre øyekrok merker jeg at denne mannen glor intenst på meg.

Han fortsetter å stirre helt til blikket mitt møter hans, da beveger han på munnen (tydelig at det er til meg, tar jeg ut en ørepropp og gjør en bevegelse type, hva sa du?)

Nå foregår samtalen på engelsk

Han spør hvor jeg bor

Åsane, svarer jeg med en mest mulig hyggelig tone.

Han fortsetter… Hva er navnet ditt?

Litt usikker på hvor dette vil ende, svarer jeg Amanda

Uten noe spesielt mellomrom eller vent på hva jeg vil spørre han om, fortsetter han – hvor gammel er du? Har du kjæreste?

Stresset svarer jeg sant på spørsmålene, han spør to ganger om jeg har kjæreste, før han ser på meg, og sier: jeg leter etter kjæreste jeg. Nå er han bare 20 cm ifra meg…

Jeg leter etter ord som ikke er fornærmende når jeg vil avvise hans ganske tydelige tilnærmelser, jeg trekker pusten lydløst inn og forteller han at jeg ikke er på utkikk etter noe forhold.

Før jeg har sagt ferdig setningen skal han ha grunnen, han ser nysjerrig på meg og foller hendene mens jeg svarer at jeg er mer opptatt av å bruke tidenmin på å bygge mitt forhold til Jesus.

Jeg tenkte han ville snu seg vekk, men istedet snur han hele samtalen om og sier, jeg er kristen! la oss møtes og bli, han stopper og leter etter det rette ordet, samtidig som jeg trykker på stopp-knappen lettet over at han ikke hadde kommet til telefonnummer-stadiet.

Jeg sier han må ha en fin dag videre idet jeg slenger vesken over skulderen og småløper ut.

jeg har aldri vært så glad for å gå av bussen og møte det fuktige, kalde været.